Jeg har tidligere skrevet om at et dårlig (etter min mening) omslag kan drepe leselysten min. I Mons Kallentofts tilfelle har jeg enda mer barnslig grunn til ikke å ha lest bøkene hans før (for jeg har de første fire stående i bokhylla). Det er noe så enkelt som at jeg tenker: Hvor gode krim kan en som heter som naboens katt skrive? (Jeg vet, tåpelig. Jeg ville heller ikke lese bøker til Jo Nesbø til å begynne med, for hvor gode bøker en sanger kan skrive, ikke sant?)

Nå ryddet jeg litt i bokhyllene og tenkte at det fikk være nok barnslighet for denne gang. Jeg kastet meg over Midtvinterblod som er den første boka om etterforskeren Malin Fors og hennes kollegaer. Boka er tjukk, så det var en stor forventning fra min side om at jeg skal bli underholdt i mange, mange stunder. Men denne gangen ei.

Det er midt på kaldeste vinteren og liket av den lokale “idioten”, Bengt, er funnet hengende i et tre, tappet for blod og mishandlet på det groveste. Det minner om gammelt åsatro. Malin og hennes kollegaer begynner å etterforske drapet, men det går tregt.

Sannheten er at det blir aldri spennende. Jeg lurer ikke på hvorfor Bengt ble drept, jeg lurer bare sånn passe på hvem som har drept ham. Sporene politiet følger virker opplagt blinde, og jeg bare venter på når de virkelig begynner å etterforske saken og gi meg mer lyst til å følge dem.

Det er noe med språket som gjør at jeg føler jeg Kallentoft hadde egentlig lyst til å skrive en roman (som kanskje skulle vinne Nobelspris, hvem vet), men så ombestemte han seg i siste liten og gjorde den om til en krim. Litt halvhjertet. Språket derimot er veldig (VELDIG) lyrisk, det er en del hopp og sprett i kunstens navn, det blomstrer og følger tankene, og fører til at boka flyter veldig dårlig. I hvertfall for min del. Jeg hoppet over flere avsnitt, faktisk, og det skjer ikke ofte.

Etter side 400 (av 500) blir det mye bedre flyt i boka, og den blir noe mer spennende. Så det viser at Kallentoft kan, bare han klarer å fokusere på handlingen litt mer, og litt mindre på å være lyrisk og svevende om Linköping og omegn. Men jeg satt ikke og holdt pusten, helt til slutt ble det meg nokså likegyldig hvem som drepte Bengt og hvorfor (noe jeg ikke helt fikk tak i likevel). Her burde jeg kanskje ha visst mer om åsatro (eller ikke hoppet over avsnitt).

Dessuten – og det er siste negativitet – er det rimelig tåpelig (og ikke minst irriterende) at den drepte “svever” (!!!) over Malin og kommenterer. Bringer ikke noe pluss til handlingen i det hele tatt, og er etter min mening bare tåpelig.

Når det er sagt, så har Malin som person noe for seg (selv om også hun viser litt vel hang til alkohol til at jeg klapper begeistret), hun er frisk pust i en verden som ofte bemannes av halvgamle, skakkjørte og desillusjonerte politimenn (menn understrekes). Jeg er på en måte mer nysgjerrig på henne og tenker at jeg må gi henne enda en sjanse før jeg avskriver denne forfatteren som “ikke min greie”.

Beklager, jeg vil så gjerne like boka, men får det ikke til.