(jeg kommer tilbake til hva som skjedde mellom siste innlegg og nå, men først må jeg bare si noe om denne boka)

OK, la oss slå det først som sist. Det er noe som ikke stemmer. Enten er jeg – etter tredve år med krimlesing – blitt så forvirret at jeg ikke lenger forstår noe, eller så har smaken endret seg betraktelig (i samfunnet, ikke min), eventuelt er det noen andre ting jeg ikke forstår. Men det skal være sikkert at den største tingen jeg ikke forstår er hvordan denne boka kunne bli til en sensasjon.

Jeg fatter det rett og slett ikke.

Jeg har brukt tre forsøk på å begynne lese den. Nå bestemte jeg meg for at jeg skulle tvinge meg gjennom den. Herregud!

VGs journalist, sitert på omslaget kaller boka for “Velskrevet og intenst spennende krim”. Norrköpings tidninger går enda lenger og proklamerer: “En av de beste krimromanene jeg noensinne har ofret nattesøvnen for”.

Og jeg fatter enda mindre.

Jeg måtte lide meg gjennom boka, og den er på 528 sider! Først siste hundre sider kan sies å inneholde en viss spenning, men jeg kan ikke bli kvitt en slags følelse av deja vu. Altså jeg tror jeg har lest ikke så ulik slutt en gang tidligere. Må bare grave i hukommelsen hvor.

Underveis i lesingen tok jeg meg i å tenke på hvilken bok jeg kom til å lese som den neste, når jeg har klart å komme meg gjennom denne. Altså eventuelle søvnløse netter må i mitt tilfelle tilskrives tankene rundt hvorfor jeg kaster vekk tiden på denne måten.

Joona Linna, som skal være hovedpersonen i boka, er en etterforsker hos Rikskrim. Han er blond og han er finlandsvenske, samt at han har en tendens til å alltid ha rett (kan ikke klandre ham for det, jeg liker å tro det samme om meg selv – ikke nødvendigvis flatterende egenskap, jeg vet). Mer får leseren faktisk ikke vite om denne kanskje sympatiske politimannen, han blir en sidefigur i boka for den opprinnelige forbrytelsen, den som slås opp stort på omslaget og i omtaler av boka, den er løst på cirka femti sider, overfladisk og med venstrehånd.

Hypnotisøren Erik Maria Bark, som løste saken på null og niks takket være hypnose, er den virkelige hovedpersonen i boka. Pilleknaskende forhenværende hypnotisør med skralt ekteskap og en sønn som er bløder.

Det skjer ikke så mye, det er mange avsporinger uten betydning, men det er meget detaljert beskrevet. Noen ganger får jeg følelse av at forfattere trengte å fylle et visst antall sider og er så eksplisitte at det er vondt. Det verste er at jeg får vite mye rart, men jeg føler at jeg ikke blir kjent med verken hovedpersonen Joona eller at jeg ikke blir trukket ned i spenningen.

Jeg tror jeg må avslutte her. Dette var sørgelige greier. Ikke bruk tida på det. For mitt vedkommende kommer Lars Kepler ende opp i samme kategori som Arnaldur Indriðason – populær av uvisst hvilken grunn.

Skulle du gjøre det og skjønne hva som var så spennende med det, si gjerne i fra.